Geir er født og oppvokst i Skien. På slutten av gymnastida ble han kristen og etterhvert trukket til misjonstanken. Dette førte ham til bibelskole i Mandal; en skole som la sterk vekt på misjon. Veien videre førte naturlig til Misjonshøgskolen i Stavanger fra 1986 til 1994. Innimellom studiene rakk han også gjøre siviltjeneste, forøvrig i Misjonsselskapet.

Misjonskallet var, i følge Astrid selv, ikke så sterkt før hun traff Geir, men da tok det ikke lang tid før hun var like ivrig på å dra ut. Familien som da var utvidet med ett medlem, Jorunn, dro til språkstudier i Frankrike for så å bli sendt videre til Kamerun i 1995.
De ble først plassert i en by som heter Tignere hvor de tjenestegjorde de to første åra. De to siste åra tilbrakte de i en større by som heter Ngaoundere.
Astrid var stort sett hjemmeværende husmor, men var også mye med i kirkens kvinnearbeid.
På slutten fikk hun også praktisere noe som lærer på den norske skolen som hadde 7-8 elever.

Geirs hovedoppgave i Kamerun var å få i gang leseopplæring blant et folk som for en stor del var analfabeter. Han dro rundt i landsbyene og forsøkte å få i gang skoler støttet av kirken.
Mange av landsbyene hadde et sterkt muslimsk innslag, og det er klart disse var skeptiske til et slikt opplegg.
I Kamerun er det ca. 270 forskjellige språk; så forskjellige at de ikke forstår hverandre. I tillegg er det mange dialekter. Flere av språka har ikke noe skrifrspråk.
Mbum som Geir arbeidet med har fra tidligere et skriftspråk utviklet av misjonærene, men språket har lav status i forhold til det dominerende språket i området: fulani.
Administrasjonsspråket i Kamerun er forøvrig fransk; en arv etter kolonitida.
Etter to år bar det hjem til kortferie på 2 måneder hvor barn nr 2, Øyvind, ble født. Seks uker gammel ble han med tilbake til Kamerun.

Støttet av NORAD startet NMS representert ved Geir opp et litteratursenter i Ngaoundere.
NORAD finansierte en datamaskin; noe som lettet arbeidet utrolig. Språket ble "oppdatert", og mye nyttig litteratur ble oversatt. Blant annet ble en ny liturgi utformet. Helsebøker ble oversatt fra fransk. Eventyr og ordspråk ble skrevet ned i tillegg til mindre fortellinger.
Noen egentlig litteratur finnes ikke på mbum, men det kommer nok etter hvert, tror Geir. Det arbeidet som er nedlagt med skrifrspråket blir nå evaluert, og en beslutning om å fortsette eller ikke blir snart tatt.
Mbumene er et folk som ikke er så lett til å ta ansvar. Arsaken til dette er at de alltid har ligget lavest på rangstigen og dermed vant til å underordne seg andre.
De lever fremdeles i naturalhusholdning og er stort sett svært fattige. Å utvikle et positivt selvbilde med en slik bakgrunn er selvsagt problematisk, men også her er det bedring å spore; spesielt blant de som har utdannelse.
Det er stor forskjell på fattig og rik i Kamerun. De rikeste lever et liv i luksus mens det fattige flertallet lever fra hand til munn. Presidenten i Kamerun tjener flere ganger så mye som Clinton gjør i USA!

Selv om hovedarbeidet til Geir var språkarbeidet, ble det selvsagt også en del vanlig prestetjeneste. Geir presiserer at arbeidet med å gjøre Guds ord tilgjengelig på morsmålet, er en forutsetning for å drive virkelig evangelisering.
Etter fire år kom familien hjem til Norge i mars 1999, og to måneder seinere kom Solveig til verden.

Geir er fremdeles tilsatt i NMS og reiser rundt til menigheter og foreninger i Telemark og Vestfold. Astrid har hendene fulle på hjemmefronten med tre barn under skolepliktig alder å ta vare på.

På spørsmål om framtidsplaner blir både Astrid og Geir preget av at det er vanskelig å bestemme seg: Enten dra tilbake til Kamerun for i alle fall to år eller basere seg på å bli i Norge.
Misjonskallet er der fremdeles. Geir har stor lyst til å gå videre med det arbeidet han var i gang med. Astrid savner den medmenneskelighet, varme og omtanke som preger livet på landsbygda i Kamerun. Folk bryr seg i det hele tatt mer om hverandre enn i Norge.

Det som taler mot å dra tilbake, er den stigende kriminaliteten, spesielt i byene. Kriminaliteten er i stigende grad rettet mot hvite, rett og slett fordi det er mest å ta hos dem. Både Geir og Astrid finner det likevel meningsløst å bli stoppet av slike hensyn. I løpet av mars i år må de ha bestemt seg. Det vil nok stige mange bønner opp til Gud om veiledning til ågjøre det rette valg fra misjonærparet på Sneltvedt i dagene som kommer!

Godt nytt for Gjerpen ønsker dere lykke til uansett hva valget blir! Det er god bruk for dere både i Kamerun og Norge.

Olav Tveit