|
Det var rett før jul og travle dager
hjemme hos Lillebror. Alt skulle være
klappet og klart til julekvelden - med
kaker i boksene og rene gardiner. -Hjelp, sa mor og tok seg til pannen. -Vi har glemt å pusse messing. -Er nå det nødvendig? spurte far. -Selvfølgelig, sa mor. -Alt må skinne til jul. Tenk om farmor oppdager at vi ikke har pusset den fine lysestaken vi fikk av henne? I senga lå Lillebror og skulle sove. Men han fikk det ikke til, for det stod ei stor stjerne på himmelen over pæretreet. Den lyste blank og hemmelighetsfull rett ned i senga hans. Han ropte på mor. -Se, der står Betlehemstjerna. Mor smilte og rusket ham i håret. -Javisst, sa hun og trakk for gardinene med et fort rykk. -Nå må du skynde deg å sove og ikke forstyrre oss mer. Jeg har en hel del messing jeg skal pusse. Vi må ha det fint til jul, vet du. Neste kveld stod stjerna der på nytt, like blank og hemmelighetsfull. -Far! ropte Lillebror. -Kom hit og se. Far kom brummende. Han skulle henge opp fuglenek og sette fot på juletreet og likte ikke å bli avbrutt. -Lillebror, du må ikke mase sånn. Mor og jeg har det forferdelig travelt. Det er så mye som skal ordnes før jul. -Jamen se på den stjerna, da. Tror du det er Betlehemstjerna? -Den er stor og fin, sa far og kastet et hastig blikk ut vinduet. -Men noen Betlehemstjerne er den vel ikke. Skal jeg dra for gardinene? Den tredje kvelden lå Lillebror i senga sammen med bamsen sin. Julaften var over. Alle hadde spist seg stappmette og alle pakker var pakket opp. Nå var det blitt stille i huset. Mor og far var så trøtte og slitne at de hadde sikkert sovnet. Da var stjerna der igjen - rett over toppen på pæretreet - større og blankere enn noen gang. Og like hemmelighetsfull. Det var som den ropte på ham, syntes Lillebror. Nå kunne han ikke dy seg. Han kastet av seg dyna og tok bamsen i armkroken. Det var tryggest å være to. Lydløst satte han føttene på gulvet, og lydløst listet han seg bort til vinduet og åpnet det. Natteluften strømmet inn i rommet, men den var ikke kald. Den var snarere lun og myk som fløyel, og nå tok den tak i ham og løftet ham opp mot stjerna. Stjerna begynte å bevege seg, og Lillebror og bamsen fulgte etter. De fløt gjennom natten som fugler, for det var jo en julenatt. Rett over stallen stanset stjerna, og Lillebror gikk forsiktig inn. Alt var som det skulle være. Hyrdene stod i en klynge med sauene sine, vismennene hadde nettopp båret fram de kostbare gavene, det gamle, grå eselet som hadde gått hele veien fra Nasaret, tygget på noen tørre høystrå. Maria satt med ryggen støttet mot høystakken, og Josef satt ved siden av. Foran dem stod krybben - og oppi den lå barnet og sov. -Velkommen, sa Maria vennlig. -Takk. Lillebror bukket. -Er du alene? -Jeg har med meg bamsen. Men far og mor hadde det så travelt - med å stelle til jul. Og nå har de sovnet. -Så de ikke stjernen? -Joa, men de hadde ikke tid til å se så nøye på den. De trodde det bare var en vanlig stjerne. -Det er underlig, sa Josef og strøk seg over skjegget. -Hver jul tennes Betlehemstjernen, men det er ikke mange som får øye på den. -Det er ikke så mange som følger den heller, sa en av de hvithårede vismennene -Vi er bare tre. -Fem, sa Josef og nikket mot Lillebror og bamsen. -Vi fulgte etter englesangen, sa en gjeter i fillete kappe. -Ja. Maria smilte. -Det er heldigvis mange måter å finne fram til stallen på. Mange veier også. -Men kom hit. Hun vinket på Lillebror. -Du vil vel se den lille. Lillebror gikk tett inntil krybben. I det samme slo barnet øynene opp og så rett på ham. Han hadde sol og stjerner i blikket, og Lillebror ble svimmel av glede, da han skjønte at dette var den vennen han alltid hadde drømt om å møte. -Du kan få bamsen min, sa han lykkelig og la den ned i krybben. -Det er den fineste jeg har. Da smilte Jesusbarnet - så varmt og lyst at Lillebror syntes han stod midt i solskinnet. Maria sa: -Ta med deg smilet hjem til mor og far - og ønsk dem god jul. Morgenen etter holdt far og mor på å lage frokost da Lillebror kom tassende. -Hei, sa han. Far holdt på å slippe brunosten i gulvet, og mor falt ned på nærmeste stol. -Men Lillebror...utbrøt far forskrekket. -Hva er det som har hendt? Og mor sa: -Ansiktet ditt... det lyser og skinner. Hun strøk ham forsiktig over kinnet. -Å det, sa Lillebror. -Det er smilet fra Jesusbarnet. Jeg skulle ta det med hjem til dere og ønske god jul. -Du Lillebror, du Lillebror, sa far og ristet på hodet. -Du har en livlig fantasi. -Jeg var i stallen og besøkte Jesusbarnet, forklarte Lillebror. -Vi er venner. -Hm, sa mor. -Og hvordan kom du dit, om jeg tør spørre? -Jeg bare fulgte etter stjerna, den store og blanke over pæretreet. Den visste veien. Far stod fremdeles med brunosten i handa. -Tenk om det var så enkelt, sukket han. Mor satt og så ut i lufta en lang stund. -Kanskje det er så enkelt, sa hun stille. Ingebjørg Dahl Sem
|