|
Både kirkens, - og diakoniens plass har vært under endring
gjennom historien. Folkevandringstida på 400-500 tallet
markerer overgang fra rikskirken tid til middelalderen. - Diakonien som før sto under biskoppelig tilsyn og ansvar ble under Karl den store overtatt av staten. Samtidig fikk soknet (lokalmenigheten) større selvstendighet/ ansvar. Enhver menighet - med sin prest - skulle selv ta hånd om sine trengende. Men denne første ansats til “menighetsdiakoni” maktet ikke å møte de voldsomme utfordringene (tiggeri, hungersnød, pest, epidemier og flukt) - På 800 tallet gjorde Karl den store diakonien til offentlig plikt. Dermed ble diakonien overtatt av øvrigheten. Keiseren ga de sosiale lover og forordninger: Fattigskatt, tiende, og feudalvesen. Men keiserens store rike falt sammen etter kort tid - det samme gjorde også lovene om ordnet fattigpleie. - Benediktiner-klosteret i Cluny ble utg.punktet for en åndelig vekkelse og renessanse - som også ble fruktbar for diakonien. I første omgang var det bare de geistlige (munker, nonner og prester) som var aktive. Senere da legfolket ble aktivisert ble det en virkelig oppblomstring av diakonien. - I senmiddelalderen fikk byen en større innflytelse. Laugsvesenet oppstod, og byen fikk sitt eget hospital og overtok langt på vei kirkens diakonale arbeid. Drivkraften i middelalderens diakoni var troen på gjerningenes betydning i gudsforholdet. Institusjoner og enkeltpersoner gjorde en stor innsats, men det var lite av forebyggende tiltak, og “menighetsdiakonien” var praktisk talt forsvunnet!!! Torbjørn - diakon |